Litt historikk om Berntine:

· Byggeår: 1890

· Bygget ved Tromsø Skibsverft for ishavsskipper og reder Nils Johnsen

· Fikk navnet ”Berntine”

· Tonnasje: 79 bruttotonn

· Lengde: 71,5’

· 1905 solgt til Vardø. I 1913 ble den ombygget til motorjakt

· Seilte som ishavsskute til ca 1920. Fra 1920 ble den brukt som fraktfartøy i Nord – Norge

· 1930 solgt til Brødrene Kilvær nord for Vega. Fraktet trelast på Helgelandskysten

· 1946 solgt til Kåre Grønbech. Fikk navnet ”Havnøy”. Ble ombygget hvor ishavsriggen ble fjernet. Mast og lastebom ble montert, og det ble bygget styrehus

· 1960 solgt til Ingvald Bjøringsøy i Kristiansund

· I 1978 ble «Havnøy” kjøpt av Sjur Fredriksen og ført til Tønsberg. Han med flere, gjenoppbygde fartøyet som galeas for å bruke det som skoleskip i alternativt barnevernsarbeid

· I 1982 ble prosjektet organisert som en stiftelse og fartøyet har siden da vært eiet av Stiftelsen Havnøy

· Fikk status som verneverdig skip i 1990

I 1888 forliste selfangstskuta «Berntine» fra Tromsø i et fryktelig uvær. Mannskapet ble heldigvis reddet ombord i andre båter som var i nærheten. Skipperen, som het Nils Johnsen, gav ikke opp selv om båten hans forliste. Han ville fortsette med selfangst oppe i Nordishavet. Han bestemte seg for å bygge en ny skute som skulle være mye mer solid enn den forrige. Kun det beste var godt nok. I hardanger på Vestlandet hadde de lange tradisjoner i å bygge små seilskuter av typen Hardangerjakter. Dette var en båttype som Skipper Johnsen likte, men han ville gjerne følge med byggingen selv. Derfor fikk båtbyggere fra Hardanger til å komme til Tromsø for å bygge den nye Berntine. Trevirket (furu) ble spesialplukket fra Nord-Møre og sendt oppover kysten. I 1890 sto den nye skuta ferdig. Den nye Berntine var blitt en 72 fot lang Hardarderjakt. Skroget var spesielt solid bygget. Utenpå skroget var det et ekstra lag medgreenhard, som er et hardt og solid treverk fra Sør-Amerika. Dette var for at skuta skulle tåle den harde belastningen i isen.

Hardangerjaktene hadde bare en mast. På tvers av masten var det ett eller to råseil. Fra masten og til helt utenfor akterenden (bak) var det et kjempestort gaffelseil. Det måtte 8-10 mann til for å heise det store seilet. I tillegg var det tre forseil (stagseil) som ble heist på stagene mellom masten og baugsprydet.

Skipper Johnsen seilte sin ny stolte skute frem og tilbake over Nordishavet mellom Tromsø og Arktis, der de la seg inntil iskanten. Fangstmennene hoppet i land på isen og fanget sel. Selen ble drept og partert på isen, og skinn, kjøtt og spekk ble lastet ombord i skuta. Når skuta var full, dro de sørover og solgte fangsten. Mannskapet varierte fra 12 til 16 mann. De fleste var fangstmenn og bodde i ruffen, som er rommet forut for lasterommet og frem til baugen. Der var det velldig trangt, og forholdne var ganske tøffe. Dette er kanskje ikke så rart når vi tenker på at de bodde så tett i flere måneder av gangen.

Berntine ble etter hvert solgt til Vardø, men fortsatte med selfangst helt frem til midten av 1920 årene. Etter hvert ble det mere lønnsomt å drive frakt av tørrfisk langs kysten, og Berntine gikk mere og mere over til å være en ren frakteskute. Da hun begynte som frakteskute, ble det installer maskin ombord slik at hun letter kunne manøvrere seg ut og inn av havner. Det var allikevel seilene som fremdels var det viktigste framdriftsmiddelet. Berntine gikk som frakteskute under seil fram til den 2. verdenskrig. Etter krigens slutt i 1945 ble hun solgt til et rederi i Kristiansund. Der satte de inn en kraftig maskin og rev ned hele den flotte riggen. De bygget et stort styrehus bak og ny og større lasteluke. Det var lite igjen som kunne minne om den stolte skuta som Skipper Johnsen i sin tid fikk bygget. Siden hun ble så totalt forandret var det naturlig å gi henne nytt havn også. Hun ble døpt om til «Havnøy», oppkalt etter en øy på Helgelandkysten. «Havnøy» ble satt inn i fraktfart i 1946 og gikk langs hele kysten frem til 1979.

I Tønsberg var det noen ildsjeler som ville starte et seilskuteprosjekt for ungdom. Ved hjelp av tilskudd fra staten, riksantikvaren og private ble Havnøy kjøpt og gjenoppbyggingen til seilskute startet i 1980. Det store styrehuset ble demontert, dårlig treverk ble byttet ut, og nye dekkshus ble bygget. Havnøy ble nå rigget som galeas, som betyr tomastet gaffelrigg hvor den forreste masta er størst. Den viktigste grunnen til å rigge henne som galeas var at galeasriggen ikke krever så mange for å sette seil da hvert av seilene ikke veier så mye som et stort seil.

I 1981 var skuta ferdig rigget slik hun er i dag. Samme året ble også Stiftelsen Havnøy dannet. Fram til 2008 var det Stiftelsen Havnøy som eide og drev skuta. Stiftelsen seilte langs hele kysten med ungdomsgrupper og tursiter som ønsker å oppleve livet ombord på ei gammel seilskute.

Havnøy er den eldste ishavsskuta som er under seil i Norge i dag. Hun er erklært verneverdig av riksantikvaren. Det er viktig å ta vare på henne slik at flest mulig kan få oppleve hvordan det er å være på ei ekte selfangstskute fra forrige århundre.

I 2008 ble Stiftelsen berntine opprettet, i et samarbeid mellom Fulehuks Venner og Loggen Kystlag, og tok over eierskapet av skuta. Skuta fikk tilbake sitt opprinnelige navn, «Berntine».